søndag 2. oktober 2011

Om å være suicidal

Advarsel: Det er ikke sikkert du vil lese dette. Det er ikke sikkert du vil vite disse tingene om meg. Jeg tror dette innlegget kan virke triggende for mange med psykiske problemer. Du er hjertelig velkommen tilbake en annen dag, når jeg skriver om blomster og kjærlighet, men her og nå skriver jeg om å være ødelagt, med håndledd fulle av kutt og et ønske om å sovne og aldri våkne igjen. Dette blogginnlegget hører sammen med denne spillelisten i spotify. 


Hvordan føles det å være suicidal?

Det føles som livet mitt. Jeg vet ikke hvordan man er noe annet. Jeg kan ikke huske et liv uten å være deprimert. Jeg kan ikke huske et liv uten psykiske problemer. Jeg vet ikke hvordan det er. Det er ikke slik at jeg må holde igjen meg selv hver eneste dag. Det er bare at det starter så forsiktig. Så veldig, veldig forsiktig.

Det starter med at du ikke ler like høyt lenger. Ting er liksom litt kjedeligere. Du lar oppvasken stå lengre enn du pleier. Du ignorerer regningene dine. Du slutter å å ta initiativet til å møte vennene dine, og når dere først møtes drikker du alltid for mye og ender gråtende på asfalten, eller så drikker du ingenting i det hele tatt og går hjem tidlig mens du lurer på hva faen vitsen egentlig er. Jeg hater alt ved dette. Jeg hater at jeg kjenner følelsen så godt. Jeg hater at jeg ikke vet hvordan det er å være et menneske uten selvmordstanker.

Når jeg ser bakover er det slik:

Jeg er elleve år og jeg hater alt. Jeg hater faren min som aldri er der, selv om han alltid lover "neste gang, neste gang". Jeg hater moren min som ikke skjønner noe som helst. Jeg hater skolen, antageligvis mest av alt klassen jeg går i, som gjør at jeg gråter på do i friminuttene, som gjør at alt jeg orker når jeg kommer hjem er å drømme meg bort i Penny-klubben bøker om Cindy og Glory, jeg hater psykologen som jeg bare lyver til uansett, det er ikke så vanskelig å leke lykkelig. Over sengen min, rett under taket, er det et ventilasjonsrør man kan skru av enden på. Der inne ligger alle hemmelighetene mine. Dagboken min, en liten tøypose med penger i tilfelle jeg vil rømme, og en eske med tabletter jeg har samlet opp. En kveld tømmer jeg esken med tabletter utover skrivebordet mitt og spiser dem, én etter én. Dagen etter våkner jeg sent og er i dårlig form. Moren min tror jeg har omgangssyke. Jeg gråter i dagesvis. Ikke fordi jeg har forsøkt å begå selvmord, men fordi jeg ikke klarte det.


Jeg vet at det er noe galt med meg, for barn skal ikke ha det slik. Alt jeg vil er å forsvinne.

Jeg har akkurat fylt tretten år og noen kjører to store fly inn i to tårn i Amerika. Moren min følger situasjonen på tv hjemme, og på skolen har vi ett minutts stillhet. Jeg har to tanker i hodet; stakkars, stakkars mennesker, ingen fortjener å dø på den måten. Og jeg skulle ønske det var meg.

Jeg vet at det er galt å føle det slik. Jeg skulle ønske jeg kunne dø før dagen gryr.


Jeg har akkurat fylt femten år og bor på et psykiatrisk behandlingshjem i Tanum. Jeg klarer ikke noen ting som helst. Jeg klarer ikke stå opp, jeg klarer ikke legge meg, jeg klarer ikke lese bøker, jeg orker ikke se filmer, det finnes ikke mening med noen ting i verden, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, hvorfor vente? Hvorfor utsette det uunngåelige? Om nettene sitter jeg i vinduskarmen med en flaske tequila og en tyvepakning, ferske kutt på armene, tårene renner stille nedover kinnene og Pink Floyd eller Radiohead spiller i bakgrunnen. Jeg holder meg fast i musikken.

I'm not here, this isn't happening. I'm not here, I'm not here. 
In a little while, I'll be gone. 

Is there anybody out there?


Jeg er femten år gammel og bor på en institusjon. Jeg har fått tildelt en fosterfamilie jeg ikke tåler trynet på. Miljøterapeutene sier at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, saksbehandleren min ignorerer meg, psykologene sier at jeg har adhd, og selv sier jeg ingenting, jeg bare skriver. Jeg fyller notatblokkene mine med rop om hjelp, tegninger og håpløse skriblerier som alle omhandler angst, depresjoner, selvmordstanker og kaos. Jeg forteller avdelingslederen at jeg har veldig vondt i ryggen og vil til legen. Til legen sier jeg at jeg har vondt i ryggen, men også at jeg sliter med å sove fordi jeg har mareritt. Jeg forteller ingenting om psykiske problemer eller barnevern. Han skriver ut resepter for både ryggen og søvnen. Jeg henter dem selv på apoteket. Jeg gir de smertestillende tablettene til miljøterapeuten og beholder sovemedisinen for meg selv. En måned senere har jeg samlet opp all smertestillende med å late som jeg tar dem når jeg får dem og spytte dem ut igjen. Jeg har oppbevart dem i en hul bamse på rommet mitt. En helt normal, overskyet dag våren 2004 setter jeg meg på sengekanten og spiser enda en gang alle tablettene jeg har og skyller ned med en flaske vodka. Dagen etter blir jeg kjørt i ambulanse til Ahus. Jeg husker ingenting av de neste tre dagene. Jeg blir ikke innlagt på psykiatrisk avdeling, jeg blir ikke tilbudt en psykolog, men blir holdt under nøye oppsyn der jeg ligger på gangen på Ahus, full av slanger og ledninger, og tårer og snørr renner, men jeg gir så faen og det eneste jeg tenker er at i det sekundet jeg kommer ut herfra skal jeg hoppe foran flytoget, for da er det ingen som kan sy meg sammen etterpå. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så ufattelig ensom.

Jeg vet at jeg ikke burde ha det sånn, men kjære gud, om du er der, om du hører meg, jeg ber deg, la meg få slippe. Vær så snill, alt jeg vil er å slippe. Kjære gud, hva må jeg gjør for at du skal la meg dø?


Jeg er sytten år gammel og bor for meg selv. Jeg våkner av mareritt hver natt. Jeg blør neseblod på skolen og besvimer på do mens jeg kaster opp og griner av utmattelse. Jeg har spurt om å få flere psykologtimer, men det er uaktuelt. Man kan bare få én time i uka, uansett hvor syk man er. Det er reglene. En morgen våkner jeg opp og sier høyt nå klarer jeg ikke mer. Jeg tenker ikke engang. Jeg kan dette mønsteret innen nå. Jeg setter meg på sengekanten og heller i meg tabletter. Barnevernet finner meg. Denne gangen blir det Aker sykehus. Jeg legges ikke inn på psykiatrisk. Jeg får ikke tilbud om en psykolog. Jeg bare er der i tre dager. Så reiser jeg hjem igjen. Det var det.


Don't feel bad for me, I want you to know
Deep in the cell of my heart I will feel so glad to go. 


Det er ikke nødvendigvis det at jeg vil dø. Jeg bare orker ikke leve lenger. 


Jeg er nitten år gammel og bor i Oslo. Hver uke reiser jeg med toget til Lillestrøm, fordi psykologen min holder til der. Vi snakker om alt som gjør vondt, alle minnene som skriker mot meg i marerittene, alle minnene som manifesterer seg i flashbacksene jeg hater, vi snakker om depresjonen som gjør meg hul innvendig om som får meg til å gi faen i alt. Jeg er nitten år gammel og mørkeredd. Jeg er ikke redd for monstrene som gjemmer seg under senga. Jeg er redd for monstrene som gjemmer seg inne i hjertet og bare kommer ut når jeg er alene under dyna. Jeg tar tre forskjellige medisiner hver dag for å holde meg selv gående, for å holde depresjonen i sjakk, for å kunne sove, for å slippe flashbacks og for å kunne gjøre noe annet enn å skrike ned i putene hver eneste natt. Jeg går ned ti kilo på tre uker og vennene mine forteller meg hvor godt jeg ser ut. Jeg får spørsmål om hva superdietten min er. Som regel svarer jeg vagt at jeg har byttet ut vanlig pasta med fullkorn og at jeg går mer. Sannheten er at jeg har sluttet å spise, fordi alt smaker bare sand uansett. Jeg går rundt i en tåke. Jeg sover to timer om natten, og tre timer på dagtid. Jeg venter med å sove til jeg er så utslitt at jeg ikke drømmer lenger. Til slutt glir drøm og virkelighet over i hverandre. Det kalles utmattelse. En kveld går jeg fra kontoret til psykologen og ned til tog stasjonen igjen. Jeg venter på perrongen. En metallisk stemme gjaller over høyttaleren. Vennligst hold avstand til spor én, passerende tog. Flytoget, tenker jeg. Verdens raskeste tog. Metall i stor fart. Menneskekroppen er en skjør innretning. Muskler og fett. Jeg går sakte mot sporet. Jeg hører toget allerede. Jeg er halvveis bevist over at kroppen min beveger seg nærmere kanten. Blodet mitt bruser i ørene. Jeg kan gå videre, eller jeg kan stå stille. Jeg kan satse på at jeg dør, eller jeg kan bare la alt være. Hva om jeg overlever? Men jeg kan ikke overleve. Ikke et tog. Jeg blir dratt ut av tankene mine av en mann som står og skriker til meg. Jeg hører ikke hva han sier, men han ser sint ut. Det tar noen sekunder før adrenalinet mitt legger seg nok til at jeg forstår hva som foregår. Han holder meg fast i albuen og spør meg om jeg er riktig klok. Unnskyld, sier jeg. Jeg tenkte ikke. Han slipper til slutt taket i albuen min. Det svir og jeg er sikker på at jeg kommer til å få blåmerker. Jeg skjønner plutselig hva jeg har gjort. Hvor nær jeg har vært. Jeg mumler et stille takk til mannen som tok tak i meg, før jeg snur meg og går ned trappen, og løper ut av stasjonen. Jeg kaster opp bak et sykkelstativ. Så setter jeg meg ned og griner mens jeg både forbanner min egen feighet og lurer på hva faen det er som er galt med meg.

Her kommer følelsen du trodde du hadde glemt. Jeg har overlevd tre bilulykker, fire år med barnevern, tolv år i psykiatrien, en voldelig ekskjæreste og et liv som tydeligvis ikke heger på grep. Overlever jeg meg selv?


Jeg er tjueen år gammel. Jeg lever i et vakuum. Jeg har sluttet å bry meg. Maten smaker sand. Vennene mine snakker til meg, men jeg hører ikke hva de sier. Telefonen min ringer men jeg orker ikke svare den. Jeg finner på unnskyldninger for å slippe å møte folk. Jeg låser meg inne på rommet mitt. Jeg lever i en glasskule. Jeg har stengt av hele verden. Ute er det vår. Gresset gror seg tykt og saftig, det spirer og gror overalt rundt meg. På bussen ser jeg nyforelskede jenter som smiler ned i jakkene sine, og gutter som sjenert stryker dem over armen. Små, lette kyss. Jeg snur meg bort, og tenker at all tid er forbi. Jeg er alt og jeg er ingenting. Jeg er et monster og jeg håper for guds skyld verden går under i 2012. Jeg ser livet mitt forsvinne. Jeg slutter å bry meg. Jeg møter ikke opp på skolen. Jeg leser ikke til eksamen. Jeg drikker vodka, øl og røyker sigaretter mens jeg blir bitter, og ensom. Redningen denne gangen var både forventet og en overraskelse. Jeg ligger i senga med håndledd fulle av sår, og et håndkle for å dekke over så jeg ikke ødelegger lakenet. Jeg ligger helt stille mens jeg ser ut vinduet. Halsen min er sår og luften rasper i lungene. Jeg vet at musikken er på i bakgrunnen, men jeg har ikke hørt etter på en stund. Jeg kjenner igjen melodien. Coldplay. Jeg tenker på hvor lenge det er siden Roskilde, siden den konserten hvor jeg trodde at alt skulle ordne seg, at alt hadde ordnet seg, og jeg tenker at jeg trenger nye minner til denne sangen som betyr så jævla mye for meg, og Chris Martin synger Lights will guide you home, og kanskje jeg er psykotisk, kanskje jeg er religiøs, kanskje alt dette bare er galskap, but if you never try, you'll never know, jeg innser hva jeg må gjøre, og jeg reiser meg igjen, etter fire måneder fanget i min egen hjerne og mitt eget råtne hjerte forstår jeg hva som må skje, det er som om jeg våkner skikkelig for første gang på flere måneder, jeg tar frem telefonen og ringer moren min.
Mamma? Hei. Ka du trur om æ fløtte heim?


Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Jeg har fremdels disse dagene. Dager hvor jeg må holde igjen. Dager hvor jeg må ringe kjæresten og sier at du må komme hit, til meg, nå med en eneste gang. Det kommer til å være sånn en stund fremover, men ikke for alltid. Veit dere hvorfor? Fordi ingenting er for alltid, og fordi jeg er bedre enn dette. Jeg vet at jeg kan få dette til. Jeg vet hvem jeg er, og jeg er faen meg sterkere enn dette. Jeg må bare huske å fortelle det til meg selv på de dårlige dagene.

8 kommentarer:

  1. Sterkt å lese historien din. Jeg skal ikke late som at jeg skjønner hvordan du har hatt/har det, for jeg kan aldri egentlig sette meg inn i det. Jeg hadde en såkalt "lykkelig barndom", og selv om jeg har hatt mine tøffe stunder når livet har gått meg imot, som for de fleste, så har jeg alt-i-alt hatt det bra. Men jeg er veldig taknemlig for at jeg har fått lese dette, for å kanskje forstå en liten bit av det.

    Takk!

    SvarSlett
  2. Jeg vet ikke selv hvordan det er å være suicidal, men jeg vet hvordan det er å være så deprimert at ingenting fungerer og ingenting gir mening, og jeg har i årevis levd med ei som var suicidal, som jeg har "reddet" flere ganger (selv om hun ikke så det sånn den gangen). Det er grusomt, og ingen fortjener å ha det sånn.

    Det er godt å lese at du ser ut til å ha funnet en viss form for støtte og struktur i hverdagen nå. Håper det fortsetter sånn, og at du en gang får det helt bra.

    SvarSlett
  3. Jeg snublet over dette, og leste det. Jeg kjenner deg ikke, men jeg har tårer i øynene. Og jeg kjenner meg igjen, i det du skriver om å ikke vite hvordan det er å ikke være psyk, og hvor vondt det er. Jeg blir så sint på hvordan helsevesenet svikter folk som virkelig trenger noen å prate med.. Og jeg nikker gjenkjennende til hvordan musikk kan virke nesten livreddende.

    Du er tøff som deler dette, som kanskje bidrar til at folk ser på ting med nye øyne. Håper ting fortsetter framover for deg ♥

    SvarSlett
  4. Wow, tusen takk skal dere ha. Det betyr mye for meg. ♥

    SvarSlett
  5. Du er så modig og vakker <3

    ~ Geisha

    SvarSlett
  6. Dette må være det mest rørende jeg har lest noensinne ♥ Stå på

    SvarSlett
  7. Som å lese min egen historie. Faen, livet er jævlig. :'(

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jævelig akkurat nå, men det blir bedre. Alltid.

      Slett