onsdag 21. september 2011

Livet er tøft, men vi lever det.

Jeg står opp før sola. Mobilen min begynner å pipe kvart på fem. Tallene lyser 04:45, de blinker mot meg, jeg trykker på slumre-knappen, søvnen drar meg under igjen, men ti minutter senere jeg faktisk stå opp. Jeg drar meg selv ut av senga og krymper meg når bena treffer det iskalde gulvet. Jeg drar på meg klær og snubler nedover trappa. Noen dager klarer jeg å spise frokost, andre dager blir jeg kvalm av tanken. Jeg drikker tre glass vann. Noen ganger lager jeg kaffe, men jeg rekker sjeldent å drikke den. Jeg sminker meg og setter opp håret. Litt over halv seks er det på tide å komme seg ut døra. Vinden vekker meg mer enn noe annet. På vei til jobb forsvinner dagens første sigarett ned i lungene og asken blåser bort. Noen meter før jeg er fremme henter jeg opp et smil jeg skal bære på ansiktet resten av dagen. Uansett hva.

Jeg jobber på kjøkkenet på et hotell. Jeg setter ut mat, vasker, rydder, løper, stresser, jeg har gnagsår på beina og anklene mine blør, store deler av dagen har jeg vann oppover albuen og matrester i håret, men det er greit, alle må ha en jobb, alle må tjene penger og selv om dette kanskje ikke er drømmejobben min, men jeg vet at jeg kan gjøre den. Jeg kan bli flink til dette.

Det er bare at jeg blir sliten. Jeg er sliten. Jeg orker ikke møte folk dagene etter jobb. Hele tilværelsen min er fylt til randen med burde, skulle, må, for sent, for tidlig, rekker ikke og faen heller, jeg orker ikke, la meg bare ligge her og vente til i morgen, selv om det betyr at jeg må gjøre alt dette om igjen.

Alle må gjennom dette. Dette er livene våre. Alternativet er å ikke eksistere. Alternativet er ikke et alternativ.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar