tirsdag 24. mai 2011

En smått kaotisk tankerekke om fremtiden, hvaler og fønikser.

Vi er ombord i båten, på tur rundt Helgøy. Jeg står ved rattet og har en hånd på gassen. Jeg setter opp farten litt. Vinden leker med håret mitt. Jeg fryser på hendene. Vi er stille og jeg lurer på om jeg skal gidde å tenne en røyk eller om jeg bare skal vente til vi er på land igjen.

Jeg tenker: Snart har jeg eksamen. Snart får jeg vite om jeg kommer inn i Australia. Tenk om jeg ikke kommer inn. Hva skal jeg gjøre da? Jeg vet ikke. Jeg vet nok ikke noe som helst. Det er litt trist, egentlig. At jeg vet så lite. Men jeg vet at det er veldig pent her ute. Kanskje jeg skal bo her og bare se på dyrelivet i et halvt år?

Jeg tenker: hvaler er sosiale dyr. Kanskje jeg skulle ha vært en hval. Da kunne jeg dratt hvor jeg ville. Hvordan tenker hvalene? Liker hvaler å se på ting? Tenker hvalen at "her var det pent, hit må jeg huske å komme tilbake senere så jeg kan se mer"? Sikkert ikke. Men hvordan vet man det? At hvalen ikke tenker sånn? Hvaler kan kommunisere over lange avstander. Det kan jo mennesker også. Telefoner og internett. Men hvaler bruker ikke teknologi. De synger til hverandre. Jeg skulle ønske jeg var en hval som kunne synge.

Jeg tenker: hvorfor sluttet jeg å høre på Kate Bush, egentlig? Fordi en del av sangene gjorde for vondt, antageligvis. Det er jo alltid sånn. Enten blir jeg lei, eller så gjør det for vondt. Jeg må slutte å legge så helvetes mye i musikken. Men jeg er bedre nå enn det jeg var. Jeg blir ikke like satt ut lenger. Men er det positivt? Ja. Nei. Jeg vet ikke. Kanskje. Betyr det at jeg blir mer voksen? At jeg slutter å bli like lykkelig som før? Har jeg blitt kaldere? Mer blasert? Det vil jeg jo ikke. Samtidig kan jeg jo ikke nekte for at det er praktisk. Jeg trenger ikke gjemme meg bort hver gang noen spiller sanger som gjør vondt. Jeg bare sitter der. Stenger av ørene og nekter musikken å slippe inn til det innerste rommet.

Jeg tenker: det innerste rommet er farlig. Jeg både kan og kan ikke forklare noen hva det innerste rommet egentlig er. Jeg kan helt fint forklare hva det er, men jeg kan ikke forklare det så noen andre faktisk forstår det. Kanskje det er like så greit? Det innerste rommet er jo noe jeg skal ha for meg selv. Silkepapir og sommerfugler.

Jeg tenker: jeg har egentlig lyst til å tatovere en sommerfugl et sted. Men det er så jævelig trashy og helvetes oppbrukt. Så da gir jeg faen. Fønikser er faktisk ganske oppbrukt, det også. Men faen da. Bare fordi noen andre har det, så kan ikke jeg ha det? Føniksen min kan da være fin selv om noen andre har noe lignende. Jeg vil jo tross alt ha den på kroppen for min egen del, ikke for noen andre. Dessuten skal jeg ha en dato lurt inn i min. Det er det da ikke så mange som har? Men det er dyrt. Jeg har ikke penger til det. Jeg burde bruke hva enn jeg har av penger på nye sko. Conversene mine faller fra hverandre. Jeg har hatt dem i tre år nå. Sko er dyrt. Jeg har ikke penger til sko. Jeg har egentlig ikke penger til noe som helst.

Jeg tenker: jeg må på jobb i morgen. Faen. Jobben min er helt grei, men faen. Jeg blir så sliten. Er det egentlig verdt det? Nav har faen meg tråkka hardt i salaten når det gjelder å få folk tilbake i arbeidslivet. De trekker jo mer av lønna enn det jeg får utbetalt. Jeg betaler for å jobbe. Idioti. Jeg må si opp snart.

Jeg tenker: snart skal jeg flytte igjen. Leiligheten er sagt opp. Jeg må begynne å flytte tingene mine utover. Helvetes mas. Flyttelass nummer husker faen ikke lenger. Det er mange tall jeg ikke husker lenger. Skoler, flyttelass, innleggelser og hjertesorger. Hvorfor holde jeg fast på tallene? Betyr de noe? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting som helst lenger. Bare at i mitt neste liv vil jeg være en hval. Hvaler er fine.

Jeg slakker ned på gassen og lar kjæresten ta over styringen av båten. Jeg har bestemt meg for å tenne den røyken. Kjæresten ser nøye på meg.
"Hva tenker du på?"
"Hm? Ingenting" svarer jeg, og tenner røyken. Absolutt ingenting.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar